Lakvann på deponier dannes når vann trenger gjennom avfallsmaterialet og ned på et membran, der det videreføres til en brønn eller beholder. Under denne prosessen løses og transporteres ulike stoffer fra avfallet med vannet, noe som fører til dannelsen av lakvann. I lakvannet finnes det ofte PFAS (perfluoralkyl- og polyfluoralkylforbindelser), fordi disse stoffene kan finnes i avfallet, spesielt i produkter som er vannavstøtende materialer og impregnerte tekstiler.

PFAS-forbindelsene i lakvannet utgjør et problem fordi de er ekstremt stabile og brytes ned veldig sakte i miljøet. Dette betyr at de kan akkumuleres i både jord, vann og organismer over tid. PFAS er også giftige og kan ha skadelige helsevirkninger på både mennesker og dyr, inkludert hormonforstyrrelser, nedsatt immunforsvar og økt risiko for enkelte former for kreft. I tillegg kan PFAS forurense drikkevannskilder, noe som gjør det vanskelig å sikre rent og trygt vann.

På bildet over vises en deponi bestående av en stor mengde avfall, der regnvann trenger gjennom avfallet og ned på et membran, før det ledes til en brønn.